Birkebeinerrennet

Prolog: Den store beslutningen

Beslutningen om å ta på seg utfordringen og hvorfor det ble akkurat Birkebeinerrennet.

Hva førte til at jeg bestemte meg for å delta på Birkebeinerrennet uten noen erfaring med ski?

Bakgrunnen for denne beslutningen var flere hyggelige samtaler med en god kollega, hvor vi utfordret hverandre til ulike oppgaver. Det hele begynte med at jeg utfordret henne til å ta et isbad, først innen 24 timer, deretter innen 7 dager. I løpet av disse samtalene kom vi inn på temaer som unnskyldninger, utfordringer og det å trå utenfor komfortsonen.

Kan fortsatt ikke se at et slikt isbad er gjennomført eller dokumentert – just saying. (Nå er det straks for sent i lys av badetemperatur for dette halvåret.)

Lite visste jeg om at Birkebeinerrennet er et stort skirenn da min kollega utfordret meg ved å si hun tvilte på at jeg kunne gå Birken. Mitt umiddelbare svar var «jeg er klar, hva med søndag?». Det tok ikke lange tiden før jeg fant ut dette er et stort arrangement som krever sitt.

For å forplikte meg til denne beslutningen måtte jeg vurdere den opp mot tre kriterier:

1. Vil det føre meg ut av komfortsonen?
2. Vil de ha helsemessige fordeler?
3. Vil det kunne bli mitt “Misogi” for 2024?

Det var åpenbart at å delta i Birkebeinerrennet ville føre meg langt utenfor min komfortsone, og jeg kunne også se mange helsemessige fordeler ved å ta på meg denne utfordringen. Hvert år planlegger jeg det kommende året, og jeg forsøker å finne en oppgave som kan definere året mitt, mitt såkalte Misogi. Siden denne muligheten ble presentert før desember, måtte jeg også vurdere om dette ville hindre andre planer og mål, eller om det faktisk kunne bli årets Misogi for meg.

“The notion around the misogi is, you do something so hard 1 time a year, that has an impact on the other 364 days of the year.”

Jesse Itzler

For meg ble 2024 året jeg fullførte Birkebeinerrennet.

Kapittel 1: Livet som sofapotet

Tilstand, inaktiv livsstil og hvordan jeg endte opp som «halvlubben/feit».

Før jeg ble utfordret, veide jeg 89 kilo. På den tiden var jeg ikke spesielt oppmerksom på eller bevisst på hva jeg spiste (jeg brydde meg ikke), og dette resulterte ofte i et kosthold preget av enkle løsninger og junkfood. Selv om jeg forsøkte å være aktiv ved å ta turer på treningsstudioet og gå turer i naturen, skjedde det altfor sjelden og uten noe fast opplegg eller rutine. Dette kombinert med et kosthold som ikke var tilstrekkelig balansert, førte til uheldige/dårlige resultater.

I tillegg hadde jeg ikke satt av nok tid til egen helse på grunn av av barna, jobb og livet som student.

I desember 2022 gjennomførte jeg en helsesjekk hos bedriftshelsetjenesten Avonova, og resultatene var langt fra oppmuntrende. Kolesterolet mitt begynte å nærme seg den «røde sonen», og min metabolske alder var kun ett år yngre enn min faktiske alder. Dette var kanskje ikke så overraskende, spesielt med tanke på at jeg også snuset tre bokser om dagen(!!!). Jeg befant meg i risikosonen for ulike helseproblemer og fikk diverse anbefalinger fra helsesykepleier.

Denne realiteten traff meg hardt. Jeg innså at jeg levde et for inaktivt liv og ikke tok godt nok vare på min egen helse. Jeg var fastlåst i en tilstand av passivitet og manglende bevissthet rundt egen kropp og helse.

Jeg visste at jeg måtte ta grep for å bryte mønsteret og komme meg ut av komfortsonen min.

Kapittel 2: Møte med realiteten

Første gang jeg innså at Birkebeinerrennet ikke er en spøk, og utfordringene som lå foran meg

Da jeg først innså at Birkebeinerrennet ikke var noe å spøke med, begynte jeg å gjøre research. Jeg så på YouTube-videoer som viste langrennsteknikk og tidligere opptak av Birken-renn minutt for minutt.

Jeg skjønte raskt at jeg ikke kunne forutse alle utfordringene som ventet meg. Dette ble tydelig bare dager før rennet, da rennet for første gang i historien ble flyttet fra lørdag til søndag på grunn av dårlig vær.

Selv om jeg så frem til den ekstra utfordringen det ville være å gå Birkebeinerrennet på lørdagen, var jeg litt skuffet over beslutningen om å flytte det til søndag. Så jeg var ikke helt enig med Northug, som uttrykte sin misnøye i mediene.

Jeg var mer enig med det Frank Løke delte på Instagram: «Da blir det tøffe-Birken på lørdag og pingle-Birken på søndag.»

Mitt fokus lå imidlertid ikke på å skille mellom «tøffe»- eller «pingle»-Birken, men på å fullføre rennet uansett hvilke utfordringer jeg måtte møte. Om det var vær, ferdigheter eller andre ting som skulle hindre meg, så skulle jeg i hvert fall i mål.

Kapittel 3: Fra tanker til handling

Hvordan jeg startet reisen, skaffet utstyr og tok de første stegene mot å komme i bedre form.

Etter å ha tatt beslutningen (som jeg nevnte i prologen) tok det mindre enn en time før jeg bestilte ski. Fikk riktignok bestillingen i retur, da jeg huket av at bestillingen måtte innom en skiekspert. Her var dommen klinkende klar:

«Hei og takk for din bestilling på XXL.no

Vi kontakter deg da skiene vi har tilgjengelig i denne modellen ikke passer oppgitt vekt på bruker.

Det beste paret måler 98 kg.

Vi ser at skiene du har bestilt er også for lang i forhold til oppgitt høyde på bruker. (+28cm)»

Jeg tok derfor turen innom XXL noen dager senere for å få hjelp med å velge utstyr. Når det kom til skiene, ble jeg spurt om vekt, og for å legge ekstra press på meg selv sa jeg at vekten 16. mars ville være 76 kilo. Ifølge Garmin-vekten ble dette målet nådd (jeg måtte til og med spise meg opp litt).

Det neste steget var å sette meg realistiske og oppnåelige mål. Jeg bestemte meg for å trene minst tre ganger i uken (alt over dette ville være en bonus). I tillegg måtte jeg ha en plan for å dekke hele «kroppen» (om treningen ble utført på treningssenter). Altså om jeg kun greide 1 økt, ville det være dumt om jeg bare fikk trent bein en uke og kun rygg en annen. Jeg satte derfor opp et fullkroppstreningprogram med tre forskjellige varianter.

Programmet ble aldri fulgt, men det er det også en grunn til. Jeg greier fint å trene fullkropp på de dagene jeg er motivert, i tillegg til at jeg er flink til å lytte til kroppen. Likevel, på dager der motivasjonen er fraværende, er jeg klar over at det er disiplinen som bør lede an. Derfor er det nødvendig å ha en god plan å støtte seg på, slik at jeg på umotiverte dager kan følge et program slavisk, om nødvendig.

Man vil «alltid» ha flere umotiverte enn motiverte dager, og da er det viktig å være forberedt, slik at disiplinen kan ta over.

Utgangspunktet for treningen var lik de tre programmene ovenfor. I tillegg roterte jeg muskelgruppe for sett med FST-73. Det vil si at siste øvelse består av 7 sett, 8–12 repetisjoner og 30–45 sekunder pause mellom settene.

Siden Birkebeinerrennet har mye stigning, fokuserte jeg alltid på å trene i oppoverbakker. Oftest trente jeg 1 time styrke og 1 time cardio med 15 % stigning på mølle. I tillegg til intervaller på stakemaskin. På dager hvor jeg kjente at kroppen trengte mer restitusjon, ble det kun cardio, i så tilfelle var målet alltid 1 time.

Jeg brukte også tid på å kartlegge søvnen min og hvordan den påvirket treningen (da særlig restitusjon). Jeg fant ut at å få 8 timer søvn, hvor minst 1–2 timer var REM-søvn og dyp søvn, var det som fungerte best for meg.

Søvnen ble også en del av løsningen når det gjaldt å opprettholde treningsplanen. For eksempel: Hvis jeg hadde barnefri på mandag, men ikke tirsdag, kunne jeg trene når som helst på mandag og deretter tidlig tirsdag (kl. 05–06) før jobb og barnehagehenting.

Jeg hadde også mange tanker og planer rundt kostholdet. Her måtte jeg finne noe som fungerte i min hverdag, og som ville hjelpe kroppen i form. Hovedprinsippet var å ha et balansert kosthold, og jeg fant en enkel måte å implementere dette på ved å strukturere ukens måltider: mandag (fisk), tirsdag (kjøtt), onsdag (kylling), torsdag (fisk), fredag (kjøtt), lørdag (kylling) og søndag (fritt valg). Jeg går nærmere inn på kostholdet i neste kapittel.

For øvrig fant og kjøpte jeg pensum for kostholdsveiledere, og jeg leste meg opp på dette feltet. Kan anbefale bøkene Grunnleggende ernæringslære og Styrketrening – i teori og praksis.

Videre er det kostnader knyttet til skirennet. Jeg eide verken ski eller utstyr, og det koster med påmelding, lisens, overnatting osv.

Jeg la derfor en plan for å forsikre meg om at det økonomiske var i boks. Jeg forsøkte å finne deltidsjobber som kunne settes til helg og kveld, men det var ikke så lett. Jeg fant ut at Foodora søkte sjåfører, og at dette kunne legges til søndager. Jeg søkte, fikk jobben og utstyret ble tilsendt.

Dette var imidlertid kun en nødløsning, og jeg tok aldri noen turer som Foodora-bud.

I tillegg påtok jeg meg å oversette juridiske dokumenter fra engelsk til norsk via en nettside. Her gjorde jeg noen enkle oversettelser på kveldstid og tjente noen raske kroner.

Jeg brukte også en del tid på å undersøke ulike teknikker for smertehåndtering. Her fant jeg «Kipchoge», en som er kjent for å smile mens han løper. Jeg tok et dypdykk og fant ut følgende:

Researchers at Ulster University and Swansea University asked a group of 24 runners to wear a breathing mask to measure oxygen consumption and then complete four six-minute running blocks on a treadmill while smiling or frowning. The study, which was recently published in Psychology of Sport and Exercise, found that runners who smiled used less oxygen, ran more economically and had a lower perceived rate of exertion than those who frowned and those in the control group.

Runner’s World¹

I tillegg til det ovennevnte viser det seg at man utløser endorfiner som fungerer som kroppens egen morfin/smertestillende. Så dette ble naturligvis implementert under hele rennet. Legg merke til gliset:

Kapittel 4: Kostholdsendringer og ernæring

Beskrivelse av endringene jeg gjorde i kostholdet, og hvordan de påvirket kroppen min.

Som nevnt i kapittel 3 lagde jeg et enkelt system for å oppnå et balansert kosthold.
Dietter anbefaler ofte at man spiser hver 2,5–3 time, men det fungerer ikke for meg i min hverdag.

Jeg regnet på det og kom frem til at jeg visste hvor mye jeg kunne spise per dag, og at jeg ville lage alle måltider på en gang, spise meg nesten mett (80 %), og drøye lengst mulig til neste måltid. Jeg holdt meg for det meste rundt 2108 kalorier om dagen, men ved stagnering karbrullerte jeg (høyt -> medium -> lavt -> repeat).

Jeg skal forsøke å holde ting enkelt og ikke bli for teknisk, men kort om karb-rullering: Rotasjon: dag 1, 2, 3, 1, 2 og 3. Kalorifordeling pr. dag: dag 1 2360, dag 2 ca. 2200 og dag 3 2108 kalorier.

1. Totalt antall kalorier: ca. 2360, protein: ca. 265 gram, karbohydrater: ca. 235 g, fett: 40 gram.
2. Mellomting av 1 og 3.
3. Totalt antall kalorier: ca. 2108, protein: ca. 247gram, karbohydrater: ca. 190 gram, fett: 40 gram.

Hovedutfordringen for meg var å holde blodsukkeret i sjakk. Jeg ønsket et stabilt blodsukker og forsøkte derfor å spise mat med lav GI (glykemisk indeks) samt å følge en «food order».

Igjen – skal forsøke å simplifisere. Eksempel på «food order» (kjøtt, grønnsaker og ris):

Senario 1: Du spiser først ris, grønnsaker og deretter kjøttet. Blodsukkeret blir i dette senarioet mest påvirket og mer ustabilt.
Senario 2: Du spiser først kjøttet, så grønnsaker og ris til slutt. Blodsukkeret blir minst påvirket og er mer stabilt.

Jeg valgte senario 2.

Det blir nesten det samme som å drikke alkohol på tom mage vs. å spise først og drikke etterpå. Om du drikker på tom mage, blir du raskere full og tåler mindre. Spiser du først og drikker etterpå, tåler du mer, og det tar lengre tid før du blir full.

Kostholdet har som nevnt blitt endret og justert underveis. Jeg legger ved et eksempel som illustrerer hva jeg spiste på en dag (på neste side). Dietten ble fulgt for å komme raskt i form (kaloriunderskudd):

Den siste uken / de siste dagene før rennet lå jeg på et kalorioverskudd. I tillegg fokuserte jeg på å få opp væskebalansen i kroppen.

Det kan også nevnes at jeg i desember 2023 tok en ny helsesjekk hos Avonova (ref. kapittel 1). Kolesterolet var denne gangen helt perfekt (helsesykepleieren trodde ikke sine egne øyne). Den metabolske alderen min hadde sunket fra 36 til 26 år, og jeg var snusfri. Helsesykepleieren sa at alle resultatene mine var innenfor normalen, og at hun ikke hadde noe å utsette på noe. Hun konkluderte med «fortsett slik du gjør».

Kapittel 5: Fra snøredd til langrennsproff

Min erfaring med langrennski, fra å aldri ha stått på dem til å «mestre kunsten».

Jeg er ikke akkurat født med ski på beina. Faktisk har jeg så lite erfaring med langrenn at det er en skandale blant mine skiglade venner. Opprinnelig hadde jeg store planer om å gå på ski hver søndag i tillegg til 1–2 ganger per uke.Det ble imidlertid få skiturer til fjells, og det samme gjaldt til nærområder med snø. Her ble det i ukedagene for langt å kjøre. I tillegg hadde jeg hverken evne eller anledning til å ta med meg tre barn som heller ikke kan å gå på ski. Jeg ble derfor nødt til å legge skigåingen til søndager (da har jeg som regel barnefri), men da var det ikke alltid snø, eller jeg måtte kjøre langt for å finne snø.

Jeg fikk omsider spikret en solid plan for vinterferien. Barna skulle være hos barnemor hele ferien unntatt én dag. Dette var mitt gullvindu til ei uke på ski. Det ble imidlertid ikke sånn. Det endte først med at minstemann fikk vannkopper, og deretter de to andre. Jeg ble altså isolert i tre uker til vi ble kvitt vannkoppene. Istedenfor å få toppet formen i løpet av vinterferien, ble det rake motsetningen, og en slags bunn ble nådd.

I skrivende stund (16. mars i bilen på vei til Birkebeinerrennet) har jeg kun stått tre ganger på ski.

Kapittel 6: Møte med smertegrensen

De fysiske og mentale utfordringene jeg støtte på under trening.

På grunn av begrensede muligheter til å få gått på ski (kapittel 5) måtte jeg finne alternative treningsformer, og treningssenteret ble den enkleste veien å gå. Som jeg nevnte i kapittel 3, satte jeg meg et minimumsmål om å trene tre ganger i uken (alt over dette var en bonus), og jeg forsøkte å få trent hele kroppen (fullkroppsprogram) hver økt.

Dette var imidlertid langt fra enkelt i begynnelsen. Kondisjonen min var særdeles svekket av nikotinavhengigheten og sviktet meg allerede på første sett og tredje repetisjon. Jeg var heller ikke i stand til å løfte særlig tunge vekter (ikke at jeg forsøkte, eller at det var et mål i starten).

Motivasjonen var heller ikke på topp. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være på trening. Dette var noe jeg var klar over før jeg begynte, og derfor hadde jeg lagt en plan for å håndtere de umotiverte dagene. Altså å la disiplinen tar over (ref. kapittel 3). Den indre dialogen sørget for å få meg på trening. «Ta på deg trenings tøy», «sett deg i bilen», «nå er vi her, skal du snu nå?» osv.

En annen ting jeg ikke hadde kjent på lenge, var stølhet, lemster o.l. Det å gå trapper to dager etter ei økt var jo som å lære å gå på nytt.

Kapittel 7: Fellesskapet og støtten

Rollen venner, familie, og treningspartnere spilte i min reise, og støtten jeg fikk.

Mine venner kjenner meg svært godt, så da jeg fortalte dem at en kollega hadde utfordret meg til å delta på Birkebeinerrennet, var de samstemte: «De (mine kolleger) aner ikke hva de har satt i gang».

Min mor støttet meg fullt ut og hadde stor tro på at dette skulle gå bra. Hun kjenner meg godt nok til å vite at når jeg bestemmer meg for noe, er det ingen vei tilbake. Hun ble min nærmeste støttespiller og organiserte leilighet i Hamar og ble med på turen.

Min far så sitt snitt til å «mobbe» meg litt. Så fra ham har jeg fått noen stikk som «Bambi på isen», «skal du rulle deg igjennom?», «den magen der blir et stort problem» osv.
Så et lite «fuck you» herfra:

Tilbakemeldingene jeg fikk fra kolleger, var varierte. Noen ga gode tips og var sikre på at jeg kunne klare dette med kun trening, men at det var viktig å fokusere på teknikk også – for her var det mye å hente.

HC (kollega) på den andre siden mente at dette var umulig og nesten urealistisk med tanke på distansen og ferdighetene som kreves. Om jeg i så tilfelle skulle greie dette, skulle han ta av seg «hatten». Skjermdump av video tilsendt (17.03.24 kl. 18.49) innsatt 18.03.24:

Mona har også vært en svært ivrig og god støttespiller. I tillegg har hun innhentet og videreformidlet gode råd fra Line, som visstnok er et råskinn på ski. Hun har også korrekturlest denne boken – noe jeg er evig takknemlig for <3

Bård har vært veldig støttende og fulgt både rennet og prosessen nøye. Det var også svært motiverende å motta SMS-meldinger under rennet. Disse meldingene var korte og kunne leses på klokkeskjermen: «Hurra! Dette går jo veldig bra. Hold denne farten», «Du er på sekunder til første post», «Kom igjen nå!», «Bare minutter igjen nå» og «Hurra! Gratulerer!».

Kapittel 8: Gleden ved progresjon

Å oppdage de små seirene og gleden ved å se fremgang i form og utholdenhet.

Det er flere gleder knyttet til fremgangen. Økt energi og bedre helse er uten tvil den største gleden.
Jeg startet på 89 kilo og var på det laveste nede i 74 kilo. Altså en vektnedgang på 15 kilo. «Match»vekt på 76 kilo. Så vekten er jo en glede i seg selv.

Jeg har også lagt merke til en betydelig fremgang både når det gjelder styrke og kondisjon. Spesielt har jeg fokusert på å styrke kjernemuskulaturen og armene. Det mest bemerkelsesverdige er økningen i styrke ved bicepscurl, hvor manualene jeg brukte, har gått fra 10–12 kg til 24 kg per arm.

Jeg har imidlertid ikke hatt mange nok skiopplevelser til å finne skigleden (foreløpig).

Kapittel 9: Dager med motgang

Beskrivelse av de tøffe dagene, skader og hvordan jeg håndterte dem.

Første skitur var en ren katastrofe. Det fant jeg naturligvis ut i en nedoverbakke. Jeg trodde man kunne stå stødig i sporene i nedoverbakkene, men det kunne i hvert fall ikke jeg. Det endte med en meget vond nakke og rygg i en ukes tid. For øvrig gikk jeg på trynet rett foran bilen også, da jeg skulle ta av meg skiene.

Den største motgangen møtte jeg i vinterferien. Isolert med tre barn med vannkopper i tre uker.

Jeg ser uansett alltid lyst på motgang, fordi det minner meg om toppen. Og når jeg er på toppen, tar jeg meg alltid tid til å tenke på bunnen. På bunnen blir jeg motivert for å nå toppen, og på toppen blir man forberedt på å møte bunnen. Livet går i bølger, følg flyten.

Kapittel 10: Den store dagen nærmer seg

Siste forberedelser, siste treningsøkter og følelsene som bygget seg opp før rennet.

Uken før Birken var eneste uken jeg var i tvil vedrørende deltagelsen. Formen hadde dalt (på grunn av vinterferie isolasjon), det var skidag i Oslo (tett på og mye reise / lite søvn), og jeg hadde ikke fått gått på ski like mye som jeg ønsket.

Det kokte ned til at jeg måtte velge mellom skidag i Oslo eller Birken, og valget falt på Birken. Ettersom skidagen ble kansellert / byttet ut med hygge innendørs, var det kanskje like greit. Jeg skulle naturligvis ønsket å treffe mine kolleger, men hadde jeg dratt til Oslo, hadde det uansett ikke blitt skitrening.

Den siste uken før rennet trente jeg veldig lett, spiste bra og fokuserte ekstra på nok søvn/hvile og å få opp væskebalansen. Jeg handlet også inn gel, proteinbarer, peanøtter, gnagsårplaster og annet.
Som ekstra motivasjon kjøpte jeg en «konkurransedrakt».
Trening (før):

Konkurranse (etter):

Ettersom birken ble flyttet fra lørdag til søndag, forskjøv jeg planene mine. Så fredag ble det en restitusjonsøkt i spa fra kl. 16–21. Her ble det x antall turer i kaldkulpen, diverse steam- og badstuer av ymse slag og en time massasje.

Dagen før dagen sto jeg opp uthvilt og begynte å pakke. Jeg gikk igjennom og sjekket alt av utstyr. Moren min og jeg kjørte hjemmefra ca. kl. 14 og ankom leiligheten i Hamar rundt kl. 21 på kvelden.

Epilog: Birkebeinerhelten

Beskrivelse av selve Birkebeinerrennet, følelsene jeg opplevde underveis, og gleden ved å krysse målstreken.

Dagsformen føltes bra, selv om jeg sov veldig dårlig siste natten (mange tanker). Frokosten besto av 6 kokte egg, en kopp kaffe og 80 gram havregryn.

Rett før start var jeg kald fra topp til tå. Min påkledning, egnet for bevegelse, virket altfor tynn da jeg sto stille. Men da jeg først satte i gang, viste den seg å være perfekt.

Før startskuddet gikk, søkte jeg råd og tips fra erfarne løpere rundt meg og spurte om detaljer i løypen; om stigninger, nedoverbakker og flatt terreng. Her var gjengangeren at mange gikk for hardt fra start. Dette ble bekreftet allerede ved det første sjekkpunktet, «Skramstadsetra», hvor noen løpere allerede hadde brutt rennet.

Bilde: «Birken | Birkebeinerrennet 54 km»²

Skramstadsetra – 9 km

Bilde: «Birken | Birkebeinerrennet 54 km»²

Ved Skramstadsetra, 9 kilometer inn i rennet, fulgte jeg taktikken min om å starte rolig og gradvis øke tempoet. På veien dit ble jeg passert av de fleste uten å gå forbi noen selv. Jeg holdt meg imidlertid til det pulsnivået jeg hadde satt på klokken. Ved ankomst til stasjonen hadde jeg allerede fått gnagsår på høyre hæl, men heldigvis hadde jeg med gnagsårplaster og fikk fikset dette. I tillegg hadde høyre stortå fått en blodig og blålig farge.

Dambua – 15 km

Bilde: «Birken | Birkebeinerrennet 54 km»²

Fra Dambua og resten av rennet var det færre som passerte meg, mens jeg selv gikk forbi flere. Jeg kunne tydelig merke effekten av treningen jeg hadde lagt ned i oppoverbakker de siste tre månedene. Oppoverbakkene føltes ikke så tunge, men terrenget på flatene var litt mer krevende. Ved denne stasjonen hadde jeg nå også fått gnagsår i venstre hæl.

Kvarstad – 28 km

Bilde: «Birken | Birkebeinerrennet 54 km»²

Selv på vei til Kvarstad, 28 kilometer inn i rennet, føltes formen fortsatt grei, og jeg var forsiktig med å bruke for mye energi.

Smerten i tåen og gnagsårene kjentes ikke lenger. Jeg tror adrenalinet la en demper på smertene. I tillegg hadde jeg, som nevnt i kapittel 3, lest meg opp på smertehåndtering (Kipchoge). Godt mulig dette var placebo, men jeg smilte fra start til mål, og det fungerte i hvert fall for meg.

Jeg visste at neste etappe ville starte med en 6 kilometer lang og hard oppoverbakke, så jeg spiste ekstra mye ved denne stasjonen (to pølser, dobbel gel, sportsdrikk, PWO og lefse).

Midtfjellet – 35 km

Bilde: «Birken | Birkebeinerrennet 54 km»²

Strekningen fra Kvarstad til Midtfjellet var den tøffeste, men samtidig begynte jeg å se slutten nærme seg, noe som holdt motivasjonen oppe. Jeg holdt en positiv indre dialog gående med tanker som «jeg blir ikke sliten», «er dette alt?», «lett, lett, lett» osv. Det er rart hvor enkelt man kan lure kroppen ved å si at «jeg blir ikke sliten», så føler du deg mindre sliten.
I tillegg minnet jeg meg selv på hvor deilig det ville bli å krysse målstreken, å vise at jeg klarte dette, og ikke minst å motbevise alle de tvilende. Særlig ga det meg et godt glis om munnen å vite at HC straks måtte bøye seg i støvet og å ta av seg «hatten».

Sjusjøen – 40 km

Bilde: «Birken | Birkebeinerrennet 54 km»²

Fra Midtfjellet til Sjusjøen gikk det relativt greit, og det var motiverende å se at antall gjenstående kilometer begynte å bli svært lavt. Jeg følte at jeg hadde spart mye energi gjennom rennet, og at jeg hadde mye igjen å gi. Jeg bestemte meg for å øke farten fra dette punktet og helt til mål.
Jeg har fortsatt ikke lært meg å bremse på ski, og i denne etappen gikk jeg på trynet tre ganger, hvor jeg skadet venstre kne ganske hardt. Etter hvert fant jeg ut at jeg kunne sette meg i hocke og derfra sette knyttneven i bakken for å bremse opp (det funket sånn passe).

Birkebeineren Skistadion – 54 km

Bilde: «Birken | Birkebeinerrennet 54 km»²

Da jeg kunne høre lyden fra stadion, kjente jeg at jeg fremdeles hadde krefter igjen. Jeg ga alt jeg hadde på det siste strekket og kjente gleden spre seg gjennom kroppen idet jeg visste at jeg snart skulle fullføre rennet.

Etterskrift: Lærdommer og inspirasjon

Oppsummering av erfaringene, hva jeg har lært, og inspirasjon til andre som ønsker å ta på seg lignende utfordringer.

Gjennom denne reisen har jeg fått bekreftet det jeg alltid har visst: Ingenting er umulig når man har en målrettet tankegang, riktig mentalitet, høy selvtillit og dessuten en urokkelig viljestyrke.

For meg har det alltid vært klart at viljestyrke, dedikasjon og disiplin er nøkkelen til suksess. Selv om jeg har hatt øyeblikk med tvil og smerte, har jeg stått fast ved min beslutning og ikke latt noen hindre meg i å nå mine mål. Motgang har blitt til muligheter, og hver utfordring har bare styrket min overbevisning om at jeg er kapabel til å overvinne nærmest hva som helst. Under rennet var jeg så bestemt på å komme i mål at jeg ikke kjente smertene i beina (tå, kne og gnagsår), og jeg var innstilt på at selv om skiene skulle knekke, skulle jeg uansett komme meg i mål (ja, om jeg så måtte gå resten).

Jeg har lært at planlegging og disiplin er avgjørende for å lykkes med en slik utfordring. Ved å sette klare mål, utvikle en strategi og være konsekvent har jeg oppnådd mer enn jeg først så for meg var mulig.. Det hjalp også å sette ting i system og å måle fremgangen underveis (jeg har loggført trening, kosthold og søvn).

Til de som vurderer å utfordre seg selv på samme måte, vil jeg si dette: tro på deg selv, forstå dine styrker og vær forberedt på å ta det som kommer. Hver seier er fortjent, og hver motgang er en mulighet til å utvikle seg eller finne alternative løsninger. Jeg kan fortsatt ikke gå på ski, men er i svært god form – noe som trumfer ferdigheter på ski.

La din reise være preget av målrettet handling, urokkelig mental styrke og en ustoppelig tro på din egen suksess.

Fun fact av 17. mars 2024

• 32 564 skritt ble målt
• 9188 kalorier ble forbrent
• Snittpuls 143 (høyest 173, hvilepuls 49)

Snu hver stein. Begrav enhver unnskyldning.
Job done.

Kilder:

1. Runner’s World. «This Is Why Kipchoge Smiles When He Runs (and Why You Should Be Doing It Too)», 2. november 2018. https://www.runnersworld.com/uk/training/motivation/a776539/how-smiling-improves-your-running/. ↩︎
2. Birken. «Birken | Birkebeinerrennet 54 km». Lest 18. mars 2024. https://birkebeiner.no/no/ski/birkebeinerrennet-54-km.) ↩︎
3. Birken. «Birken | Birkebeinerrennet 54 km». Lest 18. mars 2024. https://birkebeiner.no/no/ski/birkebeinerrennet-54-km.) ↩︎
4. Birken. «Birken | Birkebeinerrennet 54 km». Lest 18. mars 2024. https://birkebeiner.no/no/ski/birkebeinerrennet-54-km.) ↩︎
5. Birken. «Birken | Birkebeinerrennet 54 km». Lest 18. mars 2024. https://birkebeiner.no/no/ski/birkebeinerrennet-54-km.) ↩︎
6. Birken. «Birken | Birkebeinerrennet 54 km». Lest 18. mars 2024. https://birkebeiner.no/no/ski/birkebeinerrennet-54-km.) ↩︎
7. Birken. «Birken | Birkebeinerrennet 54 km». Lest 18. mars 2024. https://birkebeiner.no/no/ski/birkebeinerrennet-54-km.) ↩︎
8. Birken. «Birken | Birkebeinerrennet 54 km». Lest 18. mars 2024. https://birkebeiner.no/no/ski/birkebeinerrennet-54-km.) ↩︎